Armani fra Samsung er en av museets aller lekreste telefoner. Den er pakket inn i et omslag av tykt og fint skinn med preget stripemønster. En overtydelig Giorgi Armani-logo på kortsiden sikrer at ingen lar seg bedra av skinnet. I åpnet tilstand henger skinnklaffen ned foran telefonen, og henger litt i veien. Og skulle man prøve å snakke i telefonen, ser man direkte latterlig ut med den store klaffen foran ansiktet, som dekker halve kjeven og det meste av munnen. Med telefonen i en slik stilling ser det ut som om brukeren prøver å skjule at hun ikke fikk påspandert tannregulering av sine foreldre. Og klaffen har ikke engang innebygget mikrofon.
Mobilen har en stor skjerm, og to knapper på forsiden. Det er alt, og det er noe iphone'sk over utformingen. Armani-designet er overtydelig ved oppstart, med flere store logoer som flasher over skjermen i et elegant svart-hvitt mønster. Bakgrunnsbildet i 
mobilmuseets telefon er satt opp med en teddybjørn som beveger seg, det er et søtt bilde og det vises på en god skjerm. Dominerende design for menyer og undermenyer er holdt i svart og brunt, med farger hentet fra Armanis fargepalett. Så langt så bra. Deretter er det bare elendighet.
For å komme videre fra forsiden må man trykke på menyknappen som er bitteliten, og lett å bomme på. Skjermen er underfølsom, og man lykkes normalt ikke på første forsøk med å åpne hovedmenyen. Hovedmenyen består av 12 tildels ubegripelige symboler. For å bruke kameraet må man trykke på en bitteliten rød knapp på siden av telefonen; det er ikke helt intuitivt. Webleseren er nærmest ubrukelig, dels på grunn av den underfølsomme skjermen og dels fordi den ikke viser web- eller wapsider komplett. Det er overraskende at 
Samsung, som har levert mange brukervennlige telefoner har sluppet denne lekre pyntetelefonen gjennom brukertesten.
Denne Armanien veier 85 gram, og måler 87x54,x10,5 mm. Det er en trebåndstelefon (900/1800/1900). Den har et minne på 50 MB, og ekstern luke for minnekort. Den har et 3 MP kamera og blåtann.
Samsung P520 Armani er donert av L. Restad.
Comments